|
Geologi
Av de lettklatrete 2000-meterstoppene på østsiden av Breiseterdalen er Storbreatind den laveste og dessuten den som krever minst anstrengelse å ta seg opp på. Med sine 2018 meter ligger den som en lillebror ved siden av Store Smørstabbtind. Men det betyr ikke at den ikke har sin egen sjarme. Herfra har man utsikt over en stor del av toppene i vestre Jotunheimen.
På veien til og fra toppen har man store muligheter til å studere geologien i området. Fjellet her, og i resten av Jotunheimen, er en del av den kaledonske fjellkjeden som strekker seg fra Stavanger i sør til Finnmark i nord. Fjellet har blitt presset opp fra dypere lag av jordskorpen, blitt foldet, sprukket opp, blitt slipt av istider, blitt frostsprengt og erodert. Denne utviklingen har skjedd i løpet av flere hundre millioner år og fortsetter, forbi den lille parentes av evigheten som menneskene vandrer rundt her.
Skandinavia hang først sammen med Grønland og Canada i ca 1000 millioner år. Så, for ca 700 millioner år siden, delte platene seg. Slettelandskapet som var Jotunheimen ble havbunn. Fjellene begynte å skapes for ca 420 millioner år siden. Da hadde Grønland og Nordamerika satt fart mot Skandinavia igjen. Ikke så mye fart, bare ca 5 cm per år, men kreftene var enorme og i kollisjonen ble platene skjøvet sammen, over hverandre, foldet og det som var havbunn ble skjøvet i store flak, skoller, inn over land.
I bunn i disse flakene lå dypbergarter (brun), harde og seige og over en milliard år gamle. Over det lå skifer (grøn) og sandstein (gul). Flakene ble foldet og lag av skifer og sandstein endte opp vekselvis over og under jotunheimbergartene. Under det enorme trykket og temperaturforandringene ble sandstein omvandlet til glimmerskifer og kvartsitt, kalkstein til marmor og så videre.
Bildet blir enda mer komplisert ved at kontinentet begynte å sprekke opp igjen for ca 360 millioner år siden. Langs forskjellige forkastningslinjer sank deler av vestre Jotunheimen ned, flere tusen meter. Samtidig, hele tiden, arbeidet erosjonen med å slipe vekk de mykere bergartene slik at de harde og seige, våre jotunheimbergarter, kom opp til overflaten.
Siden da har erosjonen arbeidet uavbrutt med å bryte ned fjellet. Istider har kommet og gått og innlandsisen har hver gang gravd seg litt lengre ned i de myke bergartene mens de harde og seige har blitt bevart som fjelltopper. Selv idag fortsetter breer og smeltevann å søke seg ned i de myke dalene mens frostsprengningen tar seg av de hardere bergartene. Ufravikelig er Jotunheimen igjen på vei til å bli et slettelandskap.
Turbeskrivelse
Beste veien opp på Storbreatind er via Leirvatnet som om man skal opp på Store Smørstabbtind, men så svinger man til venstre isteden for til høyre når man kommer opp i skaret mellom disse to toppene. Veien tillbake kan man legge via Nufsfonna og Øvre Nufstjørna. Fordelen med det er at man får brattere, raskere oppstigninger på veien dit samtidig som man kan nyte lettvandrete snøfonner på veien ned.
Breporten:
N 61°34.540
E 08°04.912
|
Start fra Krossbu og gå stien langs Leiras nordside opp til kanten av Leirbreen. Legg merke til den flotte endmorenen som man passerer langs veien. Oppe ved breporten kan man se nyslipt fjell som breen har sluppet grepet om bare de siste ti årene.
Leirskaret:
N 61°35.045
E 08°05.515
Utloppet:
N 61°34.905
E 08°06.288
|
Fortsett så mot nordost, opp de gressbevokste skråningene. Ta sikte på Leirskaret, det laveste punktet i vestre enden av det platået Leirvatnet ligger på. Vel oppe er det bare å følge Leirvatnets sørside bort til dets utløp. Her i utløpet kan man om man er heldig finne triploide, puppipare, partenogenetiske knottlarver under steinene. Altså overlevelseskunstnere som har tredobbelt kromosomoppsett, forplanter seg allerede i puppestadiet og dessuten er jomfrufødende slik at de ikke trenger noen make.
Skaret:
N 61°34.873
E 08°06.836
|
Nå kommer man til den eneste passasjen på hele turen som kan være litt tricky og hvor man kan måtte ta hjelp av hendene. Ta sikte på skaret mellom Storbreatind og Store Smørstabbtind og søk etter en farbar vei opp mellom hyllene og steinrennene på sørøstsiden av Leirvatnet. Tenk på ikke å gå rett under hverandre akkurat her siden det er rikelig med løse steiner som man lett sparker løs når man går opp. Vel oppe på skaret kan man gå fram mot kanten og se ut over Storbreen og den sorte baksiden av Store Smørstabbtind. Men se opp om det ligger snø på kanten. Noen år kan det være en overhengende snøskavel her så det er best å holde seg på fast mark.
Storbreatind:
N 61°35.225
E 08°07.585
|
Så er det bare å ta fatt i den siste etappen opp på toppen. Lett men litt monoton vandring på frostsprengt stein. Er man heldig så kan man hele tiden se ut over Jotunheimens indre på høyre side. Vel oppe er det bare å puste ut, nyte triumfen og ta bilder som bevis på bragden.
Nufsfonna:
N 61°35.576
E 08°05.342
Bäcken:
N 61°35.651
E 08°04.528
|
Ned igjen går man lettest rett vestover slik at man kommer ut på Nufsfonna, det store snøfeltet som ligger her. Da har man lett vandring i nedoverbakke på jevnt underlag. Disse snøfeltene innbyr til aking og det kan man gjerne prøve på forutsatt at det ikke er eller blir for bratt til at man klarer å stoppe i tid før steinuren tar til igjen. Delmålet nå er å komme ned til den lille bekken som renner fra Nufsfonna og ut i Øvre Nufstjørna.
Inløpet:
N 61°35.517
E 08°03.420
Valen:
N 61°35.336
E 08°03.023
Krossbu:
N 61°34.444
E 08°01.965
|
Følg bekken ned til innløpet i Øvre Nufstjørna. Derfra er det så bare å ta ut en strak kurs mot Krossbu. Langs veien kan man tenke geologi igjen og se på "den strandete valen". Det er en liten oppstikkende rygg av grafitt som ligger i strandkanten. Når man nærmer seg Krossbu så er den letteste veien at man tar sikte på å komme ned på bilveien rett før bruen. Turens lengde, ca 13 km.
Rute: STORBREATIND
Breporten: N 61°34.540 E 08°04.912 BREPORTEN
Leirskaret: N 61°35.045 E 08°05.515 LEIRSKARET
Utløpet: N 61°34.905 E 08°06.288 LEIRVATNET
Skaret: N 61°34.873 E 08°06.836 SBT-SKARET
Storbreatind: N 61°35.225 E 08°07.585 STORBREATD
Nufsfonna: N 61°35.576 E 08°05.342 NUFSFONNA
Bekken: N 61°35.651 E 08°04.528 NUFSBEKKEN
Inløpet: N 61°35.517 E 08°03.420 NUFSTJORNA
Valen: N 61°35.336 E 08°03.023 VALEN
Krossbu: N 61°34.444 E 08°01.965 KROSSBU
|
|
|
Av de lettklatrete 2000-meterstoppene på østsiden av Breiseterdalen er Storbreatind den laveste og dessuten den som krever minst anstrengelse å ta seg opp på. Med sine 2018 meter ligger den som en lillebror ved siden av Store Smørstabbtind. Men det betyr ikke at den ikke har sin egen sjarme. Herfra har man utsikt over en stor del av toppene i vestre Jotunheimen.
På veien til og fra toppen har man store muligheter til å studere geologien i området. Fjellet her, og i resten av Jotunheimen, er en del av den kaledonske fjellkjeden som strekker seg fra Stavanger i sør til Finnmark i nord. Fjellet har blitt presset opp fra dypere lag av jordskorpen, blitt foldet, sprukket opp, blitt slipt av istider, blitt frostsprengt og erodert. Denne utviklingen har skjedd i løpet av flere hundre millioner år og fortsetter, forbi den lille parentes av evigheten som menneskene vandrer rundt her.
Skandinavia hang først sammen med Grønland og Canada i ca 1000 millioner år. Så, for ca 700 millioner år siden, delte platene seg. Slettelandskapet som var Jotunheimen ble havbunn. Fjellene begynte å skapes for ca 420 millioner år siden. Da hadde Grønland og Nordamerika satt fart mot Skandinavia igjen. Ikke så mye fart, bare ca 5 cm per år, men kreftene var enorme og i kollisjonen ble platene skjøvet sammen, over hverandre, foldet og det som var havbunn ble skjøvet i store flak, skoller, inn over land.
I bunn i disse flakene lå dypbergarter (brun), harde og seige og over en milliard år gamle. Over det lå skifer (grøn) og sandstein (gul). Flakene ble foldet og lag av skifer og sandstein endte opp vekselvis over og under jotunheimbergartene. Under det enorme trykket og temperaturforandringene ble sandstein omvandlet til glimmerskifer og kvartsitt, kalkstein til marmor og så videre.
Bildet blir enda mer komplisert ved at kontinentet begynte å sprekke opp igjen for ca 360 millioner år siden. Langs forskjellige forkastningslinjer sank deler av vestre Jotunheimen ned, flere tusen meter. Samtidig, hele tiden, arbeidet erosjonen med å slipe vekk de mykere bergartene slik at de harde og seige, våre jotunheimbergarter, kom opp til overflaten.
Siden da har erosjonen arbeidet uavbrutt med å bryte ned fjellet. Istider har kommet og gått og innlandsisen har hver gang gravd seg litt lengre ned i de myke bergartene mens de harde og seige har blitt bevart som fjelltopper. Selv idag fortsetter breer og smeltevann å søke seg ned i de myke dalene mens frostsprengningen tar seg av de hardere bergartene. Ufravikelig er Jotunheimen igjen på vei til å bli et slettelandskap.
Turbeskrivelse
Fortsett så mot nordost, opp de gressbevokste skråningene. Ta sikte på Leirskaret, det laveste punktet i vestre enden av det platået Leirvatnet ligger på. Vel oppe er det bare å følge Leirvatnets sørside bort til dets utløp. Her i utløpet kan man om man er heldig finne triploide, puppipare, partenogenetiske knottlarver under steinene. Altså overlevelseskunstnere som har tredobbelt kromosomoppsett, forplanter seg allerede i puppestadiet og dessuten er jomfrufødende slik at de ikke trenger noen make.
Så er det bare å ta fatt i den siste etappen opp på toppen. Lett men litt monoton vandring på frostsprengt stein. Er man heldig så kan man hele tiden se ut over Jotunheimens indre på høyre side. Vel oppe er det bare å puste ut, nyte triumfen og ta bilder som bevis på bragden.
