|
Gamleveien
Den letteste kveldsturen fra Krossbu er å følge gamleveien på elvens vestside ned til Nufshø, det lille fjellet midt i dalen. Fra toppen av denne lille haugen har man fin utsikt over hele dalen og ikke minst over den gamle veien. Krossbu ligger midt på den gamle salt- og handelsveien over fjellet, mellom Gudbrandsdalen i øst og Sognefjorden i vest. Fjellbygdens folk var vant til å klare seg selv. De drev utpreget naturaøkonomi. Gården og fjellet med seterdrift, jakt og fiske ga dem alt det de trengte med unntak for det livsviktige saltet som måtte hentes fra kysten. Gudbrandsdølene måtte til Sogn for å kjøpe salt.
Sognefjellveien er en meget gammel saltvei, nevnt så tidlig som 1460, som handelsmenn og bønder brukte året rundt for å komme seg over fjellet med sine varer som de ga i utbytte mot salt. På sommerhalvåret gikk eller red man den lange veien, på vintern gikk man på ski eller tok slede. Det finnes over Krossbu to forskjellige merkinger, en for vinterbruk og en for sommerbruk. Man visste akkurat hvordan snøen pleide å blåse sammen og gjemme vardene og hvor de sto fritt.
Ferden over fjellet var ofte strabasiøs. Krossbu ligger midtimellom, nesten på veiens høyeste punkt. Det er rimelig å tenke seg at her siden mange hundre år tilbake har vært en bu hvor veifarerne kunne finne beskyttelse. Kross betyr kors og akkurat her trengte man støtte av høyere makter siden veien var vanskelig å ta seg fram på og det dessuten fantes et tilhold for fanter litt lengre opp langs veien. (Se siden om Fantestein.)
I 1938 ble den første bilveien over fjellet ferdig, etter to års arbeid med hakke, spade og trillebår av arbeidsløse ungdommer fra bygdene på hver side av fjellet. Det er denne man ser på den vestre siden av den nye veien ned i dalen nordover. I 1958 ga man veien den nye strekningen den har i dag. Det viste seg dog at 1938 års bilvei, som ble bygget på den gamle saltveien, var betydelig lettere å holde fri fra snø. Moderne ingeniørskunst står seg slett mot generasjoners erfaringer.
Turbeskrivelse
Nufshø:
N 61°35.403
E 08°01.982
Krossbu:
N 61°34.444
E 08°01.965
|
Start turen fra Krossbus bakside, gå over bilveien og inn på stien ved den krappe svingen. Denne svingen er bygget oppe på den gamle veien som gikk rett fram her. Der svingen ender tar gamleveien ved og det er bare å følge den nordover ned i dalen. Veien runder Nufshø på dens høyre side, men før det skal man vike av og isteden gå opp i kråkebærkrattet på fjellets sydøstside. Fortsett nordover oppe på ryggen til toppen og nyt utsikten over dalen. Etterpå er det bare å gå samme veien tilbake til Krossbu igjen. Turens lengde, ca 4 km.
Rute: NUFSHO
Nufshø: N 61°35.403 E 08°01.982 NUFSHO
Krossbu: N 61°34.444 E 08°01.965 KROSSBU
|
|
|
Den letteste kveldsturen fra Krossbu er å følge gamleveien på elvens vestside ned til Nufshø, det lille fjellet midt i dalen. Fra toppen av denne lille haugen har man fin utsikt over hele dalen og ikke minst over den gamle veien. Krossbu ligger midt på den gamle salt- og handelsveien over fjellet, mellom Gudbrandsdalen i øst og Sognefjorden i vest. Fjellbygdens folk var vant til å klare seg selv. De drev utpreget naturaøkonomi. Gården og fjellet med seterdrift, jakt og fiske ga dem alt det de trengte med unntak for det livsviktige saltet som måtte hentes fra kysten. Gudbrandsdølene måtte til Sogn for å kjøpe salt.
Sognefjellveien er en meget gammel saltvei, nevnt så tidlig som 1460, som handelsmenn og bønder brukte året rundt for å komme seg over fjellet med sine varer som de ga i utbytte mot salt. På sommerhalvåret gikk eller red man den lange veien, på vintern gikk man på ski eller tok slede. Det finnes over Krossbu to forskjellige merkinger, en for vinterbruk og en for sommerbruk. Man visste akkurat hvordan snøen pleide å blåse sammen og gjemme vardene og hvor de sto fritt.
Ferden over fjellet var ofte strabasiøs. Krossbu ligger midtimellom, nesten på veiens høyeste punkt. Det er rimelig å tenke seg at her siden mange hundre år tilbake har vært en bu hvor veifarerne kunne finne beskyttelse. Kross betyr kors og akkurat her trengte man støtte av høyere makter siden veien var vanskelig å ta seg fram på og det dessuten fantes et tilhold for fanter litt lengre opp langs veien. (Se siden om Fantestein.)
I 1938 ble den første bilveien over fjellet ferdig, etter to års arbeid med hakke, spade og trillebår av arbeidsløse ungdommer fra bygdene på hver side av fjellet. Det er denne man ser på den vestre siden av den nye veien ned i dalen nordover. I 1958 ga man veien den nye strekningen den har i dag. Det viste seg dog at 1938 års bilvei, som ble bygget på den gamle saltveien, var betydelig lettere å holde fri fra snø. Moderne ingeniørskunst står seg slett mot generasjoners erfaringer.
Turbeskrivelse